Hvordan havnet vi her?

Det er nemlig forstemmende å tenke på at det i lang tid har vært ført en ideologisk drevet politikk som tar utgangspunkt i at barn i norske barnehager ikke er like mye verdt.

Vi har veldig gode barnehager i Norge. Undersøkelser viser at sektoren scorer høyest blant alle nivåer i utdanningsløpet. Og vi snakker da om hvert eneste år, de siste femten årene. Dette er en sektor som likevel har vært forsøkt demontert i årevis, og som gjør at halvparten av private barnehager i dag går med underskudd og står på terskelen til avvikling.

Så hvordan havnet vi her?

Vel, jeg synes at barneperspektivet altfor ofte blir glemt. Vi gjennomregulerer en sektor som faktisk har fungert utmerket. Det kjente ordtaket «if it ain’t broke, don’t fix it», har tydeligvis ikke kommet til anvendelse for oss i denne sektoren. Og dialogen har vært mer preget av gjørmebryting enn å forsøke å finne ut hvordan vi sammen kan løse fremtidens utfordringer. I dag lever 110 000 barn under fattigdomsgrensen. Barns robusthet og forutsetninger er forskjellige avhengig av hvor de vokser opp og hvilken familie de kommer fra.

Er det slik vi vil ha det?

Men jeg har håp. Under Arendalsuka opplever jeg at politikere og organisasjonene for første gang på lenge har begynt å bruke innestemme. Det er en grunn til at man har to ører og en munn. Noe har skjedd. Derfor har jeg et bittelite håp om at vi fremover kan legge bort ideologiske kjepphester og gjenoppta samarbeidsmodellen som sektoren i utgangspunktet er kjent for. Et samarbeid der kommunale, private og ideelle barnehager opplever reell likebehandling, med tillit til at barnehagene selv vet hvordan man skal organisere et tilbud til det beste for barna.

Og et barn i bydel Alna må ha de samme forutsetningene som et barn på Toten. Uavhengig av hvilken barnehage det går i.

For det er jo barna det handler om.

Kristin Voldsnes
Direktør i Norlandia Barnehagene