Arendalsuka: Gigahype eller en arena for styrking av demokratiet?

Vel, jeg var det.

Og i en større, global kontekst er jeg nok fortsatt litt bekymret for at demokratiets søyler står under press flere steder. Men i Norge? Et demokrati i fare? Politikerforakt? Ok, man ser og hører mye rart under Arendalsuka også, men disse dagene jeg har vært til stede under Norges største møteplass mellom organisasjoner, næringsliv, offentlige virksomheter og politikere har gjort noe med meg. En holdningsendring.

Vi hører om «demokratisk resignasjon», og en økende bekymring for at våre demokratiske verdier ikke er like viktige for folk lenger. At engasjementet er lavt. At tilliten til politikerne er på hell. Men for meg har disse dagene vært en bekreftelse på det motsatte. Faktisk forlater jeg Arendalsuka med mer optimisme og fremtidstro, ikke bare på vegne av min egen sektor, men for samfunnet og demokratiet jeg er en del av. SÅ mange som vil fremme sin sak, SÅ mange som brenner for noe!

Og for en spennvidde.

Joda, kunstig intelligens og sikkerhet- og beredskap seiler nok opp til å være den store snakkisen i etterkant, og har dominert mediebildet både før og under arrangementet. Antallet seminarer og debatter med KI og et spørsmålstegn i overskriften var minst tosifret. Men det spiller ingen rolle. De store temaene er ikke nok for å skape demokrati. Man trenger ikke Arendalsuka for å løse disse. Man trenger Arendalsuka for å la flere komme til orde, på en scene med et publikum som lytter og med politikere som etter beste evne forsøker å balansere lovnader, ambisiøse partiprogrammer og hva som ble diskutert under gårsdagens forberedelser.

Den herlige spennvidden i innhold og antall deltakere gjør arrangementet relevant som del av en demokratisk tradisjon og er i ferd med å ritualiseres inn i vårt lille lands merkelige blanding av frihet, likhet og brorskap. En arena der politikerne faktisk bare MÅ være til stede for å ikke bli glemt, en arena der du som politiker er litt småtaper hvis du ikke tør å stille i debatt med organisasjoner og parter du helst skulle stått på andre siden av dalen og ropt til. Statsrådene og andre politikere springer som forvirrede høns for å rekke neste debatt og gjør en prisverdig innsats for hele det demokratiske laget.

Jeg har sett arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner snakke varmt om å finne prosjekter sammen, der partene finner felles grunn og rom for dialog. For eksempel så jeg NHO Handel og Service stå sammen med Parat der de varmt og ektefølt skrøt av felles prosjekter rundt bruken av KI i sektoren fremover. I barnehagesektoren, som lenge har vært preget av gjørmebryting, så jeg at partene plutselig hadde begynt å bruke innestemme i forsøk på å samle seg rundt et forlik for å skape en mer forutsigbar fremtid for sektoren. Jeg så også en økende erkjennelse om at det i dette landet ikke handler om knapphet på penger i offentlig sektor. Det vil handle om mangel på hender og hoder. Og dette problemet må alle være med på å løse, noe debattene også bærer preg av. Innenfor krise- og beredskapsarbeid ser jeg at næringsliv og det offentlige endelig har forstått at å sikre Norges suverenitet er alles ansvar og ikke bare en jobb for de i grønt.

Kanskje noe har skjedd? Kanskje vi har noe å bevise her i Norge? At vi alle nå innser at verdiene et demokrati gir må forsvares og forvaltes slik de er ment? At polarisering kan bidra til forakt for den demokratiske modellen og dermed virke kontraproduktivt?

Det betyr ikke at alt skal skjønnmales og glattes over. Uenighet er bra. Tydelige budskap har ingen tatt skade av. Men vi trenger et samfunn med en form for institusjonell trygghet, der disse diskusjonene kan foregå på en arena der alle kommer til orde, blir hørt og hvor motargumenter kan få slippe til «live». Et sted der debatten er menneskelig og ikke algoritmebasert og trollete. En fysisk møteplass der de mest radikale og populistiske meningene faktisk må tåle å bli debattert idet de fremlegges, i stedet for at de får vandre gjennom det digitale rommet og plutselig ende opp som en kilde til sannhet for grupperinger som spinner nye sannheter mer forvridd enn noen gang.

På nettet bedriver vi hviskeleken. Ting kommer ut av kontroll og vi mister tilliten til hverandre.

Ved å møtes, slik som under Arendalsuka, snakker vi plutselig oss sammen, i stedet for å skrive oss bort fra hverandre. Det synes jeg vi skal fortsette med.

Børre Andreassen
Leder Marked og Kommunikasjon
Norlandia og Kidsa Barnehagene